Sporkurs

2 jun

Denne helgen har vi vært på et supert sporkurs. Camilla hadde fått Tobias Gustavsson fra SWDI til å komme, og som en bonus kom også Jens Karlsson. Begge er forfattere av boksen Spårhunden och lukterna, og litt over gjennomsnittet interessert i spor.

Helgen ble en fin blanding av teori og praksis.

Etter første teoribit, ble det lagt et kort ukjent spor til alle deltakerne hvor vi bare fikk vite hvor sporet startet, uten å vite retning eller noe mer. Høres jo ut som en enkel oppgave, men det kan jeg love at det ikke var. Det var vel ikke en ekvipasje som kom i mål. Tobias og Jens mente at grunnen til dette var at vi alle slurvet med sporstarten, og at flere av oss (inkl. meg selv) ”dyttet” hunden foran oss. I stedet for å bare stoppe når vi følte det ble feil, ville de at vi skulle rygge tilbake til der vi var sikre på at hunden var på sporet. Gjennom helgen fikk vi se flere eksempler på at vi faktisk står i veien når hunden går av sporet, og dermed gjør det veldig vanskelig for hundene i å finne igjen sporet. Dette ble spesielt tydelig hvis hunden gikk av i en vinkel.

Det var også en del observatører på kurset, og vi med hunder fikk tildelt hver vår til å legge spor for oss. ”Min” observatør var Nina som trener ID-spor med fuglehundblandingen sin.

I neste økt la vi noen korte spor på asfalten. For å kunne ”styre” henne stod jeg å så på når Nina gikk sporet. Konklusjonen etter sporene var:

  • Jeg holder altfor mye igjen, når hun går rett må jeg slippe ut på lina
  • Belønn gjerne med leke eller mat som jeg kaster over hodet på henne (dette skal skje underveis i sporet)
  • Hold kjeft! Ikke si bra før jeg kaster!

I siste asfalt økt gikk vi bl.a. spor vi ikke så ble lagt ut. Det var blitt veldig varm, og Gøye virket veldig sliten og oppgitt, og bare stod midt på asfalten og peset og hadde ingen interesse av å gå spor. Tilslutt fikk jeg henne til å gå litt fram, og fikk belønnet for det.

Lørdagens siste økt var et fremmed spor på ca. 900 m, sporlegger gikk med, men hadde ikke lov til å gi noen hjelp. Her rota vi det litt til ved å ikke merke sporstarten skikkelig, så når jeg skulle starte sporet viste jeg ikke helt hvor jeg skulle sette henne på. Etter å ha rotet rundt en stund, startet vi på nytt på et punkt hvor Nina var sikker på at hun hadde gått. Da gikk alt så veldig mye bedre :-). Det var jo selvsagt klønete å ikke merke sporstarten bedre, men samtidig et veldig godt eksempel på hvor viktig sporstarten er. Selve sporet er jeg veldig fornøyd med, hun har jo sine stopp hvor hun sjekker og styrer litt, men hun velger alltid rett og går meg den bekreftelsen jeg trenger. På slutten var hun nok sliten for da gikk trykket litt ned i lina, så da var jeg litt usikker på om vi var på sporet, men selv om trykket var litt mindre, virket hun veldig sikker. Det var utrolig herlig å komme ut av et lite skogfelt og se sluttsløyfa henge 50 m borte. I følge Nina hadde vi vært på sporet hele tiden :-).
På søndag fortsatte vi å jobbe med de harde sporene, og vi ble introdusert for forskjellige forstyrrelser kan man legge opp til. Først ble det lagt et par spor (fremmede for hundefører) hvor det ble plassert en lekedalmantiner bak en busk. Det var veldig moro å se hvordan hundene reagerte på dette. Hensikten var også å trene på hvordan få hunden tilbake på sporet igjen når det skjer noe uventet.

Så ble det lagt et spor hvor fører fikk beskjed om at sporet gikk rett fram et stykke og at det etter hvert ville komme en rett vinkel. I for seg en grei oppgave, men når sporet gikk over en stor stabel med paller, eller under et gjerde eller gjennom en glippe i en vegg, ble jo utfordringene for hundefører desto større. Vi har jo alltid en forestililing om hvor sporet går, og jeg har ihvertfall sagt til meg selv mange ganger ”sporet må jo gå her, for aldri i verden om hun har gått der” :-). Etter demonstrasjonen ble vi utfordret av sporleggerne våre. Det gikk sånn passe. Her oppstod jo et annet problem, nemlig forventningen om at det skulle være noe tull. Så på det første sporet vårt, hadde nettopp Nina tenkt på det, og vanskeligheten var at det egentlig ikke var noe tull med sporet. Ble vanskelig nok det, når jeg hadde veldig forventninger til at det skulle gå opp på rampa el.

I siste praktiske økt jobbet vi med en fokusøvelse. Vi holdt hunden i halsbåndet og kastet en leke el. rett foran den. Øvelsen var at hunden skulle holde fokus på leken, i starten veldig kort og så skal man øke tiden mer og mer. Leken skal også flyttes lenger og lenger vekk fra hunden. Når man går og legger ut leken, skal hunden se på leken når du går tilbake ikke deg. Tanken bak øvelsen er at hunden skal kunne holde fokus fremover og ikke være så opptatt av hundefører. Etter hvert kan man også legge på et signal slik at hunden skjønner at nå skal fokuset være utover og ikke mot hundefører.

Det har vært en utrolig lærerik og spennende helg. Fint vær hadde vi også :-). Nå er jeg supermotivert til å trene masse spor på hardt underlag, og sikter mot at IPO sporet nå skal bli strøkent!

01 02 03 04

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: